Statens Vegvesen gjennomførte et omfattende grunnerverv for å bygge ut RV 25 / RV 3 Løten-Elverum. For noen av grunneierne ble erstatningen fastsatt av tingretten, mens Mikael Løken fra Elverum krevde overskjønn.
Overskjønnet ble avholdt i oktober 2022 og Eidsivating lagmannsrett avsa overskjønn 5. desember.
Mikael Løken sier selv følgende om betydningen av overskjønnet:
– Etter over sju års kamp for våre verdier, har nå rettsvesenet kommet med en dom som gir oss en akseptabel pris på skogen som vi måtte avgi til Statens Vegvesen. Det er godt å få aksept på verdien av gammel furu og vår måte å drive skogbruk på. Vi har nå fått fastsatt en erstatning som er til å leve med. At rentefoten ble satt ned, var avgjørende, sier Løken, og legger til:
– Det har vært krevende å bli utsatt for Statens Vegvesens måte å erverve grunn på, for så ikke å ville gjøre opp for seg. Grunneierretten er svak, og her har vi i skogeiersamvirket og andre skogeierorganisasjoner virkelig noe vi må slåss for videre, sier Løken.
Her følger analyse fra næringspolitisk sjef Yngve Holth i Glommen Mjøsen Skog om saken og hva den får å bety for framtida:
Erstatninger og kapitaliseringsrente.
Penger man får i fremtiden er mindre verdt enn penger man får i dag. Sånn er det også med ekspropriasjon. Når man mister en eiendom som gir inntekt inn i fremtiden, skal dette erstattes med et engangsbeløp. Og disse pengene, som man altså får nå, er derved mer verdt enn summen av de fremtidige inntektene man går glipp av. Det er her kapitaliseringsrenten kommer inn. Man forsøker å finne frem til hvilken avkastning som det er sannsynlig å få på denne engangserstatningen for å finne ut hvilken faktor man da skal bruke for å få omregnet fremtidige inntekter til et engangsbeløp. Jo høyere rente, jo lavere engangsbeløp og omvendt.
Den avkastningen, renten, man observerer i samfunnet, er en nominell rente. Ved langsiktige vurderinger, er det vanlig å se bort fra inflasjon, og da må renten reduseres for forventet inflasjon. Denne renten, realrenten, har Høyesterett ofte slitt med. Det virket ikke helt logisk på å beregne erstatninger med f.eks. 2,5 % rente når man selv betalte 6 % på huslånet sitt. Men forskjellen er i stor grad inflasjonen.
De siste 30 årene har rettspraksis knyttet ekspropriasjonsrenten tettere og tettere til personskaderenten. I skogsakene har skogbruket anført at internrentene i skog ofte ligger rundt 2,5 %, men Høyesterett har regelmessig kommet til at man nok må se på et bredere spekter av investeringer enn bare skog. På den bakgrunnen har Høyesterett gang på gang satt renten lik personskaderenten, som frem til nå har vært høyere enn renten i skog.
Mikael Løken var en av grunneierne som måtte avgi grunn til ny riksveg 3 nord for Elverum. Han begjærte overskjønn for fastsetting av erstatningen. Eidsivating lagmannsrett avsa overskjønn 05.12.2022. Løken ble bistått av advokat Peder Landfald, Advokatfirmaet DSA, og av Glommen Mjøsen Skog.
Renten var et viktig tema i saken. For første gang er nå renten etter skadeserstatningsloven fastsatt til 2,5 % realrente ved forskrift som trådte i kraft 1. oktober 2022. Spørsmålet for retten var om kapitaliseringsrenten, som har vært 4 % siden 2015, nå må endres i tråd med personskaderenten.
Lagmannsretten viser til at Høyesterett historisk sett har brukt rentesatsen ved personskade som en nedre grense. Deretter viser man til at det skal gjøres en konkret vurdering av renten i den enkelte ekspropriasjonssak – for så vidt til tross for at retten har sitert Høyesteretts tidligere uttalelse om at det ved ekspropriasjon av skog «i alminnelighet skal anvendes en felles, objektivisert rentesats».
Lagmannsrettens flertall mener at grunneier i dette tilfellet kan reinvestere i jordbruksdrift eller nedbetaling av gjeld og derved kan oppnå en høyere avkastning enn gjeldende personskaderente. Derved fastsetter de renten til 3,0 % realrente. At man skulle oppnå en langsiktig realavkastning ved disse to alternativene på høyere rente enn 2,5 %, synes ikke veldig sannsynlig. På kort sikt er til og med lånerenta negativ.
Flertallet uttaler at man legger til grunn 2,5 % rente som et representativt bilde på skogbrukets internavkastning, men mener altså likevel at denne konkrete grunneieren skal kunne oppnå en avkastning som er høyere en både skogsavkastning og de investeringsprodukter som en personskadet kan investere i.
Mindretallet har lagt vekt på den langsiktige rettsutviklingen og kommet til at det må være 2,5 % som er den korrekte renten.
Hva kan vi så lese ut av denne dommen? For det første ble skogbrukets typiske avkastningskrav fastslått å være rundt 2,5 %. For noen år siden, da samfunnet var dominert av høye renter (i hvert fall nominelle), ble det sett på som lavt. Men når vi nå har vært inne i et lavrentesamfunn i flere år og man erfarer at 2,5 % langsiktig realavkastning faktisk er ganske bra, ser nok de fleste at investeringer i skog faktisk ikke er så dumt. En annen indikasjon på det samme er selvsagt at store investeringsfond, pensjonsselskap o.l. også er på jakt etter investeringer i skog i de markedene som er tilgjengelige for dem.
Den andre effekten må nødvendigvis være at den perioden da samfunnet har trukket en slags «egenandel» i erstatningen til grunneiere, nå må være over. Folk som har opplevd en personskade og norske grunneiere står overfor den samme utfordringen: Hvor skal de plassere pengene sine når det inntektsbringende aktivumet de har, enten det er arbeidskraften sin eller eiendommen sin, blir omgjort til en engangserstatning?
Selv om lagmannsrettens flertall snublet litt i innspurten, kan ikke overskjønnet leses på annen måte enn at den alminnelige ekspropriasjonsrenten i skogbruket nå er fastsatt til 2,5 %. Det er derfor ingen grunn til at norske skogeiere skal avspises med en redusert erstatning basert på en for høy rente lenger.
Overskjønnet fra Eidsivating lagmannsrett er ennå ikke rettskraftig.
