Spørsmålet man må stille seg, er om detaljregulering og rettsliggjøring er løsningen for alle mulige forhold i samfunet.
Mange påpeker at vi ikke har fullstendig oversikt over hvor alle eksemplarene av ulike arter befinner seg i skogen. Det er for så vidt riktig. Det å skape en oversikt over alle individer til ethvert tidspunkt, vil være en umulig oppgave som ingen nasjoner vil komme til å kunne finansiere.
Men i Norge har vi har svært mye mer registreringer av arter og livsmiljø enn de fleste land, vi har en sertifiseringsandel som er langt høyere, vi har ikke illegal hogst og vi har et fungerende lovverk. Andre land kan nok slå oss på enkeltelementer, men Norge har et forvaltningssystem for skog som er på et meget høyt nivå.
Norge har mer registreringer av arter og livsmiljø enn de fleste land, vi har en sertifiseringsandel som er langt høyere, vi har ikke illegal hogst og vi har et fungerende lovverk.
En som stadig melder seg på i denne debatten, er jusprofessor Ole Kristian Fauchald. Jeg vet ikke hvilken inngående kjennskap han har til naturbruk, naturens variasjon, skogens historikk og alle de forvaltningselementene som spiller sammen. Men han har åpenbart greie på jussen. Og isolert sett har han rett: Den norske skogloven har en del klare reguleringer, men de fleste hogstene skjer uten søknadsplikt.
De som ikke ønsker å sette seg inn i helheten, og i hvert fall ikke sammenligne med andre land, kan derfor angripe denne naturbruken med å si at den er svakt regulert.
Fauchald synes det er kritikkverdig at man ikke likestiller tømmerhogst med forbruk av andre naturressurser som mineraluttak, motorvegbygging og andre utbyggingstiltak. Skogbruket påvirker jo arealer, er hans resonnement. I tillegg krydrer han det med at skogbruk nå utføres av andre enn skogeieren selv og at det nå drives intensivt og i stor skala.
Han burde nok ha satt seg litt inn i naturbruken på 1700- og 1800-tallet. Da finner han nok at mennesket ikke har noen langvarig historikk med å drive bærekraftig. Det norske skogbruket begynte å arbeide med ressursmessig bærekraft for 100 år siden og økologisk bærekraft for snart 40 år siden.
Skogbruket har overforbrukt natur. Men heldigvis har vi greid å omstille oss slik at vi beveger oss bort fra naturkrisen. Vi er langt fra mål, særlig fordi skog utvikler seg langsomt, men vi har nådd langt og har stø kurs.
Men mest bekymringsfullt er Fauchalds forståelse av ressurser og naturbruk. Han representerer den grenseløse troen på at lovverk, byråkrati og offentlige prosesser fører til perfekte avgjørelser som balanserer alle mulige hensyn.
Mest bekymringsfullt er Fauchalds forståelse av ressurser og naturbruk.
Hvor skal vi egentlig trekke grensen for hva som skal være søknadspliktig? Hvorfor skal bonden fritt kunne velge om han vil dyrke bygg eller havre? Det er jo heller ikke en avgjørelse uten samfunnsmessige konsekvenser. Burde skifte fra potet til korn være søknadspliktig?
Det er veldig mange valg innbyggerne i Norge tar som har miljømessige eller andre samfunnsmessige konsekvenser. Kanskje alle disse burde vært regulert av plan- og bygningsloven?
Artikkelen om Fauchalds natursyn leser du her
