Verden er inne i en klimakrise. En enorm tilførsel av fossilt karbon over lang fører oss inn i et betydelig endret av klima. Klimaforskerne sier at dette vil gi økt frekvens av tørke og annet ekstremvær og vil i stor grad påvirke de norske skogene.
I så fall vil grana få store problemer i de mest tørkeutsatte områdene og skogøkosystemene vil endre seg vesentlig. Det som gjør problemet ekstra stort i Norge, er at vi i realiteten kun har to naturlige treslag med industriell verdi. Derved vil klimaendringene både være en utfordring for produksjon av fornybart industriråstoff og for økosystemene slik vi kjenner dem i dag.
Klimaendringer må vi forberede oss på og det haster med tiltak slik at man kan redusere virkningene. Mennesket har en stor innvirkning på naturen og i tropiske strøk meldes det om avskoging, forørkning, reduksjon av artspopulasjoner og redusert naturmangfold.
Slik sett er det antakelig riktig å si at verden er inne i en naturkrise. Men til forskjell fra klimakrisen, som er et globalt fenomen, er naturtapet lokalt. Det er ingen dokumentasjon på at Norge inne i en radikal naturkrise der det haster med tiltak før det oppstår vesentlige tap.
Vi kan ikke bygge en virkelighetsoppfatning på noe vi ikke kjenner oss igjen i. I Norge vet vi at naturen har vært intensivt utnyttet av tømmerhogst, oppdyrking, mineraluttak, vedhogst og husdyrbeite over flere hundre år.
Vi vet også at så sent som på 50-tallet var skogene i Norge preget av en glissen skog uten død ved og der beitedyrene hadde endret artssammensetningen radikalt. Endret skogskjøtsel, sertifisering og økt kunnskap har gitt som resultat at 70 år senere er naturen i ferd med å hente seg inn igjen og pilene peker i riktig retning. Vi er ikke i mål, men det går rett vei.
Skogbruket har i denne perioden gjennomført en transformasjon og endret arealbruken vesentlig. Vi har mye større kompetanse, høyere kunnskap og i tråd med samfunnet for øvrig balanserer vi biologiske hensyn og produksjon av fornybart industriråstoff på en helt annen måte enn før.
Det betyr selvsagt ikke det samme som at våre skoger likner på urskog. Skogbruk betyr bruk av skog og en brukt skog vil se annerledes ut enn en ubrukt skog.
Inn i denne dokumenterbare virkelighet importeres Naturpanelets beskrivelse av naturpåvirkningene ukritisk til Norge og det erklæres at det eksisterer en allmenn naturkrise også her. Importen av begrepet er verken tilpasset norske forhold eller avstemt mot forandringene som et endret klima vil påføre naturen.
Et vesentlig virkemiddel i en slik importert virkelighetsforståelse er å hoppe over drøftingen og gå rett over på virkemidlene. Det erklæres at det er en naturkrise i Norge og spørsmålet er hvordan vi da må innrette oss. Regjeringens oppnevning av et utvalg for å vurdere såkalt «naturrisiko» er et typisk eksempel på dette.
Man henviser til at «internasjonale beregninger anslår at omtrent halvparten av den globale verdiskapingen er helt eller delvis avhengig av naturen» og setter ned et utvalg for å finne ut hvordan norske næringer og sektorer da må innrette seg.
Det er grunn til å være bekymret for akademiseringen som nå skjer i forståelsen av norsk naturbruk. I stedet for å saklig diskutere hvordan vi skal utnytte arealene i Norge til produksjon av mat, mineraler, energi og tømmer på en måte som gir en akseptabel naturbelastning, krever akademia å eie sannheten om en nasjonal naturkrise.
Jordkloden huser mange mennesker og naturen ville opplagt hatt godt av færre. Men dette er en håpløs diskusjon.. Mennesker tar plass og ressurser. Vi som lever av og i skogen er sikre på at en bærekraftig bruk av naturressurser er løsningen på fremtidens velferdssamfunn og en løsning på klimakrisen.
Utvalg som dette nye naturrisikoutvalget pleier å foreslå løsninger som mer sentralisert arealpolitikk, mer vern og kanskje også en naturbruksavgift. Vi er sikre på at det ikke er løsninger for fremtiden.
