Slik sett er det antakelig riktig å si at verden er inne i en naturkrise. Men til forskjell fra klimakrisen, som er et globalt fenomen, er naturtapet lokalt. Det å bygge en virkelighetsoppfatning på at Norge er inne i en radikal naturkrise der det står om dager og måneder før alt er tapt, er en virkelighet vi ikke kjenner oss igjen i.
For oss som kan vår historie om naturbruk, vet vi at naturen har vært ekstremt utnyttet av tømmerhogst, mineraluttak, vedhogst og beite over flere hundre år. Så sent som på 50-tallet var skogene i Norge utplyndret med en glissen skog der det var langt mellom trærne, der det ikke fantes død ved og der beitedyrene hadde endret artssammensetningen radikalt. 70 år senere er naturen i ferd med å hente seg inn igjen og pilene peker i riktig retning. Vi er ikke i mål, men det går rett vei.
Å bygge en virkelighetsoppfatning på at Norge er inne i en radikal naturkrise der det står om dager og måneder før alt er tapt, er en virkelighet vi ikke kjenner oss igjen i.
Skogbruket har også de siste 30 årene gjennomført en transformasjon og endret arealbruken vesentlig. Vi har mye større kompetanse, høyere kunnskap og balanserer biologiske hensyn og hensynet til produksjon av fornybart industriråstoff på en helt annen måte enn før. Det betyr selvsagt ikke det samme som at våre skoger likner på urskog. Skogbruk betyr bruk av skog og en brukt skog vil se annerledes ut enn en ubrukt skog.
De klassiske naturvernerne, de som ønsker å konservere naturen så mye som mulig, ønsker å skape et bilde av at også den norske naturen er i krise. For å vinne en slik debatt, må man vinne begrepsbruken. Derfor gjentar de akademiske miljøene ordet naturkrise i alle sammenhenger. Man operasjonaliserer begrepet. Man tar det for gitt at norsk natur nærmer seg undergangen og setter i gang virkemidler.
Vi er sikre på at bærekraftig bruk av naturressurser er løsningen på fremtidens velferdssamfunn og en løsning på klimakrisen.
Det er i denne konteksten man må forstå oppnevnelsen av naturrisikoutvalget. Ingen stiller spørsmålet med om vi faktisk har en krise i norsk natur. Man gjør i stedet dette til en stor utfordring for norsk samfunnsliv og næringsliv og oppretter et utvalg som skal finne en vei ut av dette.
Mange vil sikkert reagere på slike utsagn som dette. Man mener vi er kunnskapsløse eller virkelighetsfjerne. Men vi som lever i og av naturen har nok i større grad avfunnet oss med at mennesket er en art som er kommet for å bli og at spørsmålet ikke er om mennesket påvirker naturen, men hva som er en akseptabel og bærekraftig påvirkning av naturen. Vi er sikre på at bærekraftig bruk av naturressurser er løsningen på fremtidens velferdssamfunn og en løsning på klimakrisen.
Et naturrisikoutvalg som nokså sikkert kommer til å foreslå en mer sentralisert arealpolitikk, mer vern og en naturbruksavgift, kommer opplagt ikke til å gi noen løsning for fremtiden.
