Da ulv ble reetablert for 30–40 år siden, var utmarksbeitet i bruk. Det var et aktivt husdyrhold i ulvesona. Næringsgrunnlaget til mange beitebrukere måtte vike for ulven. De la ned, men ingen har fått kompensert tapet! Det kan da ikke være vanskelig å forstå at dette skaper bitterhet, avmakt og aggresjon?
Jakt og annen utmarksbruk er viktig i Distrikts-Norge. Redsel for ulv og andre rovdyr er utbredt, men latterliggjøres. Jakt er både næring og friluftsaktivitet. Elgstammen er betydelig redusert avhengig av om man er innenfor etablerte revirer eller ikke, hunder tas av ulv og folk legger om sin bruk av utmarka. Ketil Skogen bagatelliserer alt dette og sier at politikken ikke har konsekvenser. Det er uhyre provoserende for dem som lever med dette.
Videre formidler Skogen at ulven er «klassifisert som «kritisk truet» på Rødlista». Ja, det er den, men klassifiseringen ses på av mange som totalt meningsløs. NTNU har nylig publisert en genetisk analyse der de konkluderer med 1) ulven vi opprinnelig hadde i Norge, er utryddet, og 2) den ulven vi har i Norge, er «genetisk mest lik ulv i Sør-Finland».
Miljøsiden snakker om denne politikken som om Norge nærmest tar vare på de siste rester av ulv, mens realiteten er at vi innfører en ulv som kommer fra en særdeles vekstkraftig stamme øst for oss. Retorikken og politikken har ikke troverdighet hos dem som lever med konsekvensene av den.
For en forsker burde det i det minste være interessant å ta konfliktene innover seg og forske på hva som skjer når et stort flertall (utenfor ulvesona) har vedtatt at et mindretall skal leve med noe de selv ikke ønsker å ha tett på seg uten noen form for erstatning eller aksept for belastningen. I stedet får vi subjektive meningsoppfatninger fra deler av forskermiljøet. Det øker heller ikke troverdigheten.
Ketil Skogen sier at ulvepolitikken ikke har konsekvenser. Det er uhyre provoserende for dem som lever med dette.
Ketil Skogen ser helt bort fra Stortingets vedtak og dokumentert utvikling av ulvestammen: De siste 5–6 åra har vi ligget over Stortingets vedtatte bestandsmål, ulvestammen er i kraftig vekst, og vi hadde vært nærmere å nå Stortingets vedtatte politikk om rovviltnemndenes årlige vedtak hadde blitt gjennomført.
Det er ufattelig at en forsker som Skogen kan slenge ut slike karakteristikker som «nemndenes flertall er forutsigbart anti-ulv» om en demokratisk utpekt nemnd som er satt til å ivareta et politisk bestemt mål.
Nå er ulven igjen i retten. Oslo tingrett fattet 29.12.21 et vedtak som utsetter ulvejakta innenfor ulvesona. Kjennelsen kan ha som konsekvens alt fra at jakta forsinkes med noen dager til at jakta i år ikke kan gjennomføres. Det som er sikkert, er at med dette vedtaket vokser frustrasjon og avmakt hos dem som faktisk lever med norsk ulvepolitikk på kroppen. Mange kunne nok leve med ulven, men ikke med måten man behandles på av samfunnet.
Debattinnlegget er tatt inn i Klassekampen 8. januar
Innlegget til Ketil Skogen i Klassekampen 5. januar leser du her
Faksimile av debattinnlegget i Klassekampen.
