I Norge er det ikke tinglysningsplikt. Det innebærer at man står fritt til å tinglyse en hjemmelsovergang i grunnboka. I mer folkelig ordlyd betyr dette at når man har kjøpt en eiendom, er det helt frivillig å tinglyse et skjøte. Konsekvensen av dette er at grunnboka (oversikten over hvem som eier eiendommer) ikke nødvendigvis trenger å være korrekt.
En av de få «feilene» som går an å finne ut av, er hvor mange hjemmelshavere som er døde. Statistikken tilsier at det er ca. 900 personer som dør hvert år som eier landbrukseiendom. Slik sett vil det alltid være eiendommer som er eid av dødsbo. Men i 2019 var det totale antallet landbrukseiendommer med døde eiere 4 633 stk. (klikk her for kilde). Derved ser man at det er en større mengde landbrukseiendommer som har døde hjemmelshavere enn det som kan sies å være en naturlig rotasjon.
Ved at døde personer neppe er blant landets mest fremtidsrettede jord- og skogeiere, har det vokst frem et krav om at lovverket endres slik at det blir satt en frist for når landbrukseiendommer overføres til en fysisk person.
I desember 2020 ble det vedtatt en ny bestemmelse i arveloven som nå setter en frist på tre år for et dødsbo for å overføre en landbrukseiendom til en ny eier.
Landbrukseiendom er definert som en eiendom med minst 5 daa jordbruksareal eller minst 25 daa produktiv skog. Kommunen vil nå sende et varsel til dødsboet om denne bestemmelsen og hvilken frist som gjelder. For eldre dødsbo, som har eid eiendom i mange år, utløses også 3 års fristen 1. januar 2022.
Arveloven setter en frist på tre år for et dødsbo for å overføre en landbrukseiendom til en ny eier.
Det er utviklet en veileder til bestemmelsen som du finner her
Døde grunneiere er neppe blant de flinkeste i klassen. Slik sett er det positivt at det nå blir innført en slik bestemmelse slik at det blir lettere å ha en fysisk person å forholde seg til enn et dødsbo man ikke engang nødvendigvis vet hvem som kontrollerer. Vi er spente på hvordan dette i praksis vil fungere og om det vil ha positive effekter på det operative skogbruket.
Lovendringen utløser også en liten ettertanke: Tinglysning er noe man kan gjennomføre for å sikre rettighetsforhold av ulike slag i fast eiendom. I Norge har vi alltid hatt et system med frivillig tinglysning. Nå får vi et system der det er frivillig tinglysning på alle eiendomskategorier i Norge, bortsett fra landbruk. Denne endringen skjedde uten en større gjennomgang av prinsipielle sider ved å særbehandle landbruket og gode analyser av hvilke konkrete effekter man kan forvente.
Slike endringsprosesser er litt skumle. Først danner det seg en konsensus om at et forhold er problematisk, og så endrer man reglene. Vi ser en klar parallell i forslaget som stadig dukker opp om å innføre forbud mot å inngå opsjonsavtaler på LNFR-områder. Dette vil i så fall være et betydelig inngrep i eiendomsretten.
Det å endre tinglysningsfriheten for landbrukseiendommer er neppe et veldig stort inngrep i eiendomsretten og kanskje løser det også noen problemer. Men prosessen som ligger bak og den mangelfulle prinsipielle tenkningen, vekker også noen bekymringer for senere endringsforslag.
