Du kan se det fra riksvei 15 i retning Strynefjell. På andre sida av vatnet, i den bratte solsida. Ei glenne blir større og større for hvert halvår – ved hjelp av motorsag, muskelkraft, vinsj, traktor og flerfoldige arbeidstimer, kvittert ut av 52 år gamle Sandra Kjeka fra Skjåk.
– Jeg skjønner ikke at det ikke er flere som feller trær i egen skog, nå spesielt i koronatida. Dette gir jo mestringsfølelse, frisk luft, egentrening, frihet, du ser at du gjør noe, sier hun.
De oransje stripene på den svarte vernebuksa har sjatteringer av størkna kvae. På skogsjakka henger spon av sagflis. Sandra slår visiret på hjelmen opp ser utover landskapet som stiger jevnt mot høgfjellet.
– Og så er det stillhet. Selv om du har med motorsag, så er det stillhet.
De skulle gjøre det sammen
Dette er ikke terreng for maskinell hogst. Det er bratt, blokkete og store steiner.
Furuskogen er hogstmoden, men i tidligere tider var det tidvis mye ivrig geit på beite her, og skogen har derfor slett kvalitet og kaster lite av seg økonomisk, forteller Sandra og ektemannen Rolv, som har vært aktiv i Skjåk Skogeigarlag i mange år.
Planen var å få alt ned og begynne på nytt. Planen var også at det skulle de to gjøre sammen.
Men så fikk Rolv Parkinsons sykdom. Det har blitt krevende å gjøre fysisk harde arbeidsoppgaver. Arbeidsfordelingen ble Sandra ute i felt, Rolv i traktor.
Valmet 505 med vinsj brukes til å dra ned tømmeret. FOTO: Silje Ludvigsen
Ektemann Rolv har arbeidsplassen i traktoren og bistår i vinsjinga. Foto: Silje Ludvigsen
– Vi kan leie inn folk til å gjøre det, så det er ikke det at jeg må jobbe i skogen, men jeg liker det, sier Sandra.
– Hadde jeg ikke likt det, hadde jeg uansett ikke gjort det. Du er din egen sjef, du rår over deg sjøl. Jeg merker at det gir meg mye, sier hun.
«Jeg skulle bare» – det får helle være
Vinddragene går radig over furuskogen i Skjåk denne dagen. Sandra myser mot svaiende furutopper. Når det er vind må man tenke seg godt om.
– Regelen min er at du alltid må ta sikkerhet først, og ikke «jeg skulle bare», eller «jeg rekker kjapt en til».
– Da får det heller være, da tar jeg det neste dag.
– Står du helt inntil stammen, så kan det virke greit, men toppen ser du svaier att og fram. Hvis du skal felle den den veien og toppen går akkurat motsatt vei, da kan den snurre rundt. Akkurat i dag er det for mye vind til å drive i stor skog, konkluderer hun.
Du kan få deg en overraskelse
Når hun er alene har hun med seg kile, fellespett og trampejern. Har hun med Rolv, blir det ofte at de feller med vinsj.
– Og det er jo sikrest. Kommer jeg borti et tre som er for stort og henger feil vei, så venter jeg til han har anledning å være med, sier hun.
– Du tror treet vokser beint, men terrenget her er skrått og bratt. Kommer du helt innåt, ser du at det er langt fra beint, og da kan du få deg en overraskelse.
– Denne har kvister på ei side. Da blir den baktung eller sidetung og det vanskelig å beregne hvor den går, i tillegg til litt vind. Jeg bruker vinsj for at den skal gå dit jeg vil.
– Her gikk det som jeg ville, sier Sandra om felleskåret.
Gnagende vestledninger
Vinden fra høgfjellet er en utfordring for en manuell hogger i Skjåk. Firbeinte «vestlendinger» er en annen.
– Ser du der borte? sier Sandra og peker innover mot noen furustammer som ligger ferdig kvistet borte i skogbrynet, flere har ferske gnagesår i barken.
– Jeg felte noen tre i helga, og der ser det ut som hjorten har vært der. Det er ikkje någgå artigt, det er ikkje någgå pent å levere i frå se, sier hun
– Vi plages også av beiteskader på plantefeltet De tar toppene på de unge trærne, forklarer Sandra.
Sverdet i foten
Hun startet så smått med skogsarbeid for 15 år siden. Nå kombinerer hun det med jobb i helsevesenet, men hun vil aller helst være i skogen på fulltid
– Jeg begynte med en liten 170-sag, uten vernesko og bare vanlig bukse. Jeg fikk sverdet i foten, forteller Sandra.
Nybegynnerfeil med motorsag kan være fatalt. For Sandra ble det god lærdom.
– Det gikk heldigivis bra, men siden da har jeg aldri drevet uten verneutstyr.
Favorittsaga er en Stihl 261 – Den er snodigt til alt, sier Sandra. «Snodigt» i Skjåk betyr brukbart – som er den dølske underdrivelsen av meget god. Foto: Silje Ludvigsen
– Det er litt «wow» over det
Hun liker å drive i stor skog og hun liker at det synes at hun har drevet der.
– Man legger knapt merke til om du har vasket gulvet, men alle ser at du har lagt et par trær i bakken.
– Når jeg ser utover her… det synes! Og jeg blir jo egentlig litt stolt og tenker at jeg ikke startet med dette før.
– Når treet detter i bakken, det er på en måte litt «wow» over det. Du tenker «juss, detta har eg klart».
– Det gir litt adrenalin å få lagt ned trær, og jeg liker lukten av fersk felt furu, sier hun. Foto: Silje Ludvigsen
Sjøllært
I fjor leverte hun fem lastebillass med sjølhogd tømmer, via Glommen Mjøsen Skog. I utstyrsboden har hun nå åtte motorsdager i ulike størrelser.
– Jeg har blitt mer og mer opptatt av vekta på saga. Med full tank og sverd blir det tungt. Nå har det kommet mye lettere sager, mer lettstartet og enklere å vedlikeholde og sikrere å bruke, sier hun.
Hun forteller at hun har lært av Rolv, vært på kurs og sett filmer på nett. Rolv mener hun stort sett er sjøllært.
– Jeg har egentlig ikke lært henne så mye. Interessen hennes har vært der lenge. Jeg ser at hun kan mer nå enn jeg, spesielt på sagteknikken ser jeg at jeg ikke lenger er helt oppdatert, sier Rolv og smiler.
For stor skog for nybegynnere
Da det skulle holdes kurs for flere damer fra skogeierlaget for to år siden, fikk Sandra i oppgave å finne en fin skogteig med passe størrelse for nybegynnere.
– Da kurslederen kom og så på skogen jeg hadde plukket ut, utbrøt han, «oi, detta va stor skog!«. Jeg bare sa «åh??»
– Jeg hadde vel vent meg til å drive i den størrelsen og syntes ikke det var noen stor skog, sier hun og ler.
Kos med kvisting
Arbeidsøkta med kvisting legger hun opp slik at hun feller noen trær før hun begynner å kviste. Med kyndige bevegelser manøvrerer hun sverdet på saga fra side til side nedover stammen.
– Det er viktig å sørge for at treet ligger stabilt og viktig at jeg står på oggatekanten (øversiden journ. anm) om det skulle rulle nedover, forklarer Sandra.
– Jeg begynner i rotenden, og tenker sikkerhet hele veien. – Jeg har ikke bruk for å gjøre det fortest mulig, jeg vil kose meg litt, det er ikke noe hastverk, sier hun ler.
– Blir det sagtømmer av denne nyfelte?
– Naai, tror det blir slip, den er litt krokut, men kanskje jeg er for nøye, ler hun.
– Jeg skjønner ikke at det ikke er flere som feller trær i egen skog, nå spesielt i koronatida. Dette gir jo mestringsfølelse, frisk luft, egentrening, frihet, du ser at du gjør noe, sier hun. Foto: Silje Ludvigsen.
En god handel!
Sandra skulle helst drevet året rundt. Men været setter sine begrensninger:
– Så fort jeg har ledig tid, så drar jeg opp og feller. Dessverre var det en periode i vinter med alt for mye kuldegrader, 20-25 minus, der går ei grense.
– Det beste er litt under null og når lyset kommer tilbake igjen på vinteren, sier hun.
På snøføre drar de tømmeret ned på tunet.
– Det er skråning her oppe, så det er ikke noe godt å aptere her, forklarer Sandra.
– Når jeg ikke skal hogge tømmer, så hogger jeg tre lell, men da blir det ved. Vi har kjøpt ny vedmaskin, vi selger ved, det ble tomt i vinter, så det er bra.
Hun får forespørsel om arboritsoppdrag, og har tatt på seg noen. Men betaling i klingende mynt. Nei, det finnes andre goder.
– Hehe, ja, har gjort det. Da fikk jeg mjukbrød i betaling. Så det var en god handel!
Foto: Silje Ludvigsen
