Følgende ble publisert i Dagsavisen 9. mars 2023 som tilsvar til Naturvernforbundet:
Forvalter Naturvernforbundet fasit om skogbruket?
Naturvernforbundet hamrer løs om at skogbruksloven må endres, men bommer på faktagrunnlaget.
Fundamentet i skogbrukets miljøarbeid er å sikre at det til enhver tid finnes skog som har kvaliteter som de ulike artene i norsk natur er avhengig av. Kartleggingsmetodikken Miljøregistrering i skog (MiS) er utviklet på bakgrunn av omfattende forskning og mer enn 100 vitenskapelige forskningsartikler. Formålet med registreringen er å fange opp de viktigste livsmiljøene for sjeldne og truede arter i skog.
Forskningen som ledet fram til MiS-metoden, viser at det er mer treffsikkert å lete etter de sjeldne artenes livsmiljøer – eller «adresser» – enn å kartlegge enkeltarter. I praksis foregår kartleggingen ved at en først velger ut arealer som har sannsynlighet for ha viktige livsmiljøer. Vurderingen er basert på flybilder og andre data om skogen. Deretter kartlegges disse områdene i felt. I en egen prosess hvor blant annet rådgivende biolog deltar, gjøres det et utvalg av de viktigste livsmiljøene som deretter settes av i det som kalles nøkkelbiotoper.
Til nå har norske skogeiere frivillig satt av så mange som 70 000 nøkkelbiotoper – uten noen form for erstatning. En nøkkelbiotop består av ett eller flere livsmiljøer, og disse områdene skal i hovedsak få stå urørt. Samlet sett har nøkkelbiotopene et areal på rundt 1,2 millioner dekar, tilsvarende 170 000 fotballbaner.
Å fange opp de viktigste livsmiljøene betyr ikke at alle livsmiljøer skal båndlegges. Naturvernforbundet vet svært godt at dette aldri har vært hensikten. Men Naturvernforbundet ønsker ikke dette systemet, og uttaler seg stadig svært kritisk til kartleggingene.
I innlegget i Dagsavisen 02.03.2023, der Naturvernforbundets Gjermund Andersen og Martin Lindal svarer opp mitt forutgående innlegg, trekkes NRKs artikkel fra Vermedalen i Telemark fram som eksempel på at systemet ikke fungerer. Et velregissert medieoppslag kan neppe brukes til å slå i hjel omfattende forskning og et system som statlige myndigheter går i bresjen for.
På toppen av det hele skriver Andersen og Lindal at skognæringen driver propaganda i informasjonen om ny PEFC skogstandard, som er utarbeidet i samarbeid med miljøorganisasjonene WWF, Zero, Sabima og Natur og Ungdom.
Dette kommer fra en organisasjon som selv har stilt seg på sidelinjen, og som de siste har markedsført sin skogpolitikk ved blant annet å omtale norsk skogbruk som drift av skogplantasjer.
I tillegg til nøkkelbiotopene, stiller miljøsertifiseringen en rekke krav til avsetting av arealer av hensyn til naturmangfold. Kantsoner mot vann er ett av disse hensynene, og utgjør alene nær sju prosent av skogarealet! Dette er kostnader skogeierne har godtatt å ta, både fordi de er opptatt av miljøet og fordi det er et krav i sertifiseringen.
Videre tok skogeierne selv initiativ til å få på plass ordningen med frivillig vern av skog tidlig på 2000-tallet, noe som har bidratt til betydelig økt fremdrift i skogvernarbeidet. Til nå er over 5 prosent av skogen vernet, og det er stor interesse for ordningen. Ønsker man fortgang i dette arbeidet, står det ikke på skogeierne, men bevilgningene til skogvern.
Norge er et av få land i verden hvor tilnærmet alt skogarealet er miljøsertifisert. Det er unikt i verdenssammenheng. Vår ambisjon er å bli enda bedre på miljøarbeidet i skogen for hvert eneste år. Et bærekraftig skogbruk er nøkkelen til å levere miljøvennlige produkter til beste for klima og arbeidsplasser.
Vi tar avstand fra en historiefortelling der Naturvernforbundet forsøker å framstille at næringen driver propaganda og Naturvernforbundet angivelig driver et uavhengig, objektivt informasjonsarbeid.
Gudmund Nordtun, administrerende direktør i Glommen Mjøsen Skog
