Jernkvinnen fra Trysil jakter fortsatt på ekstreme resultater

Kjærsti Tullemor Floden er andelseier i Glommen Mjøsen Skog. Hun sørger for planting i egen skog og har gjennom mange år tatt på seg planteoppdrag for andre skogeiere.

– Skogplantingen pågår for fullt. Dessverre er jeg satt litt tilbake av en kneoperasjon, men jeg nærmer meg plante nummer 300 000, sier Kjærsti Tullemor Floden.

Oversikten over daglige planteresultater er nedtegnet i hyllemetere med dagbøker.

– Jeg har notert ned hver eneste plante jeg har satt ut i dagbøkene mine. Ikke bare antall planter, for hvem, hvor og når jeg var ute og plantet, jeg har også beskrevet arbeidsdagen i et slags regnskap over hverdagsopplevelser.

Hun opererte det første kneet for åtte år siden og i vinter tok hun det andre. Etter første kneoperasjon var hun spent på om hun kunne ta opp igjen løpingen og ikke minst fortsette å plante skog. Den bekymringen viste seg å være grunnløs.

– Det kan nok bli verre nå. Jeg mangler litt styrke og merker at koordineringsevnen er ikke riktig på plass ennå. Men med opptrening og vedlikehold har jeg tro på at det ordner seg, sier hun.

Ekstremsport

Kjærsti har løpt seg inn i Guinness rekordbok og var den første norske kvinnen til å fullføre et 24-timersløp.

Hun ble bitt av triatlon-basillen da sporten kom til Norge. Triatlon er en ekstrem sportsform, med konkurranser som «Ironman», hvor du svømmer 3800 meter, sykler 180 kilometer og avslutter med å løpe maraton på 42 kilometer innen 17 timer. «Dobbel Ironman» er det dobbelte av alt dette.

– I 1986 ble jeg den første norske kvinnen som fullførte «Ironman» på Hawaii, forteller hun.

I 1989 fullførte hun «Ultra Man», en tredagers konkurranse, på Hawaii. Første etappe er en svømmetur på 10 km i havet, etterfulgt av en 145 kilometer terrengsykkeltur, med vertikale stigninger på totalt 6000 fot. Etappe to er en 276 kilometers sykkeltur. Etappe tre er en dobbeltmaraton på 84 kilometer. Hver etappe må fullføres innen 12 timer eller mindre.

– Jeg ville være den første, og jeg lykkes med det. Jeg var den første kvinnen fra Europa på flere av Ironman og Dobbel Ironman-konkurransene. Vi var få kvinner til å begynne med, men vi ble absolutt respektert av kara.

– Vilje og stahet ligger i bunnen, men også en bevissthet om at et løp skal bli en forlenget del av deg – det må bli mitt.

I 1989, 39 år gammel, løp hun fra Trysil til Elverum, og videre til Rena, tilbake til Elverum og til Ridabu utenfor Hamar. Etter 24 timer og 165 kilometer kunne hun sette seg i følgebilen og puste ut.

– Jeg har alltid vært litt ekstrem. Løping har alltid vært veldig viktig for meg, sier hun.

Sin siste triatlon gjennomførte hun i 2012, men fortsatte å konkurrere i andre krevende grener.

Begynte å jobbe som ni-åring

Hvor kommer den seige viljen og utholdenheten fra? Kjærsti spoler tilbake til da hun var ni år gammel og familien drev planteskole på hjemgården Floden.

På den tiden innledet Sønsterud Planteskole et samarbeid med kontraktdyrkere for å dekke behovet for planter på spesielle høydelag. Foreldrene til Kjærsti trappet gradvis ned husdyrholdet, og beitearealene ble gjort om til skogplanteproduksjon.

– I 1955 startet vi planteskolen. Skogbruket var langt mer lønnsomt enn husdyrholdet på 50-tallet, dermed gikk vi fra kyr til skogplanter.

– Pappa var visjonær og ønsket å skape arbeidsplasser. Han hadde ingen erfaring fra skogplanteproduksjon. All kunnskap ble tillært underveis under kyndig veiledning fra bestyreren på Sønsterud.

– Vi fikk store plantekasser fra Sønsterud med bittesmå granplanter som ble priklet, det vil si å dele de tettsådde, små granplantene fra hverandre, og sette dem ut på friland. Det var strenge krav til oppbevaring og håndtering og til rotstørrelser og kvalitet til plantene, minnes hun.

– Det var veldig mye håndtering og håndarbeid. På det meste hadde vi åtte kvinner i arbeid i sesongen. Det var hjemmeværende kvinner som ønsket å tjene sine egne penger. Målet var å tjene nok til kjøleskap, fryser eller vaskemaskin.

Kjærsti ville jobbe og begynte å mase om å få være med på arbeidet ved planteskolen. Hun tok selv kontakt med bestyrer Richard Torkildsen og spurte om hun kunne få lov til å være med på å prikle granplantene.

– Han svarte at så lenge jeg ville jobbe var det fritt fram. Hun smiler litt, og legger til at barnearbeid var vanlig på den tiden.

– Den anerkjennelsen jeg fikk når jeg hadde gjort en god ga meg enorm glede, og fikk meg til å stå på.

– Den sterke viljen har nok ligget latent. Jeg var utholdende og syntes det var spennende og utfordrende å teste grenser. Allerede på den tiden måtte jeg bli ferdig med det jeg skulle gjøre, koste hva det koste ville.

Fra planteskole til ungdomsskole

Hun begynte som lærer i Trysil kommune i 1972. Hun ville helst starte med barneskolen, men fikk i stedet en åttende klasse i fanget.

– Det var en tøff start for en uerfaren lærer å håndtere utprøvende ungdommer, men det gikk seg til etter hvert.

– Senere tok jeg videreutdanning, blant annet grunnfag i tysk og kristendom og exphil. Jeg tok i grunnen de fagene jeg fikk tilbud om og hadde lyst til å ta.

Etter 48 år som lærer var det kapittelet over. Ekstra stas er det at hun nå omgir seg med tidligere elever, blant dem er Glommen Mjøsen Skogs faste skogsentreprenør Terje Varli og skogbruksleder Øivind Kvarnstrøm.

– Veldig rart og veldig moro å møte dem igjen, praktelever! Jeg vil ikke si at rollene er byttet om, men vi er ikke lenger lærer og elev. Nå er vi likeverdige og jeg får tilgang til deres skogkompetanse.

Skogen til glede og nytte

Kjærsti utviklet tidlig sterke bånd til gården og skogen. Hun forteller at skogarealet på til sammen ca 5000 dekar, vesentlig gran, er greit arrondert rundt gården Floden.

– Grana vokser bra fordi grunnen besår av eruptive bergarter som gir god tilvekst selv på 700 meter over havet. Flolia er bratt og «gørrlei», men svært vekstlig.

– Skogbruksplanen gir meg god oversikt, og det jeg ikke forstår meg på overlater jeg til min gode hjelper i Glommen Mjøsen Skog, skogbruksleder Øivind Kvarnstrøm. Sammen planlegger vi tiltak fra år til år. I fjor var det ei tynningsdrift og i år planlegger å hogge ca 2000 kubikkmeter.

– Fra pappa har jeg fått inn med teskjeer at uten veier er skogen verdiløs – dette rådet har jeg fulgt. Jeg diskuterer gjerne vei og veivedlikehold med andre skogeiere, forteller hun.

– John Roger Nordgaard er min faste veientreprenør, og jeg pleier å spøke med at han bare kan klage på dem!

– Jeg er en aktiv og interessert skogeier, og som kjent liker jeg veldig godt å plante skog. Det skal jeg fortsette med, og er jeg riktig heldig får jeg også muligheten til å ta flere løpeturer, sier hun.