Miljøregistrering i skog – slik tar vi vare på ulike arter

Det vi ser etter på en slik kartlegging av skogen, er livsmiljøer til de mest sårbare og sjeldne artene. Et livsmiljø er et område i skogen med unike forhold som gir gode levevilkår for disse artene.

Kartlegger livsmiljøer

Vi leter altså ikke nødvendigvis etter selve artene, men etter gode steder der de kan vokse og bo. Det kan for eksempel være områder med mye død ved eller hule løvtrær. Til sammen er det 12 bestemte livsmiljøer vi ser etter og registrerer.

Slike steder er hjem for en rekke organismer, fra sjeldne sopparter til insekter som trenger bestemte leveforhold for å overleve.

Myndighetene har pålagt skogeiere å kartlegge slike leveområder i skogen sin gjennom forskriften om bærekraftig skogbruk.

Det skal skje med metoden som kalles Miljøregistreringer i skog (MiS), som er utviklet av forskere ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). Den er også en viktig del av skogbrukets egen miljøsertifisering, Norsk PEFC Skogstandard.

Skogbruksplanlegging med miljøregistrering

Miljøregistrering i skog foregår som regel som en del av skogbruksplanleggingen.

Det er Statsforvalteren som har ansvar for å planlegge og koordinere større skogbruksplanprosjekter i fylket. De setter sammen et takstutvalg som lager en behovsutredning til takstselskapet. Dette kan være Glommen Mjøsen Skog eller andre selskap som velges ut etter en anbudsprosess.

Se også: Glommen Mjøsen Skogs pågående takstprosjekter

Avansert kartteknologi og feltarbeid

For å finne ut hvilke områder i skogen som skal skjermes mot hogst for å ta vare på sjeldne og truede arter, jobber vi tett sammen med biolog og ser over skogen med avanserte og presise kart.

De mest interessante områdene undersøker kompetente kartleggere nærmere til fots. De jobber etter instruks fra Landbruksdirektoratet, og registrerer når de finner steder som oppfyller kriteriene for å være viktige livsmiljøer.

Nøkkelbiotoper skjermes

Etter disse feltregistreringene velger en utvelgelseskomité ut prioriterte områder som blir registrert og klassifisert som såkalte nøkkelbiotoper. Disse blir skjermet mot hogst og andre tiltak for å ta vare på det biologiske mangfoldet i skogen. I utvelgelseskomiteen kan det i tillegg til biolog være representanter fra takstselskap, skogeiere og tømmerkjøpere.

Nøkkelbiotopene legges inn på kart i den digitale skogbruksplanen, sammen med annen skogfaglig informasjon, som for eksempel fordelingen av ulike treslag og alder. Dette gir skogeieren full oversikt til å drive skogen på best mulig måte, og fortsatt ivareta det biologiske mangfoldet.

Bærekraftig skogbruk og naturvern

Siden skogbruket startet med miljøregistrering på 1990-tallet, har det vært gjennomført nøkkelbiotopregistreringer på store deler av det produktive skogarealet i Norge.

Norske skogeiere har satt av over 70 000 nøkkelbiotoper med viktige leveområder for ulike arter. Til sammen dekker nøkkelbiotopene et område på én million dekar – eller 140 000 fotballbaner!

Skogbruksplaner med miljøregistreringer revideres normalt etter 10–15 år. Da går vi nye kartleggingsrunder, for å sørge for at de utvalgte nøkkelbiotopene fremdeles utgjør et representativt utvalg av viktige livsmiljø.

Miljøregistrering i skog medvirker til at vi kan drive et bærekraftig skogbruk som gir oss den viktige og fornybare råvaren tre, samtidig som vi tar vare på naturen.

Ved å bevare livsmiljøene bidrar vi til at sjeldne og sårbare arter får de områdene de trenger for å overleve, selv i et aktivt drevet skogbruk.